David Hansen

David Hansen, 39 år

Min historie:

Har vokst opp og fisket i Kragerø.
Fisket mye laks/sjøørret/regnbueørret i Kragerøvassdraget fra 10 års alderen, da det ennå var mye fisk i elva.

Fikk min første fluestang og fluebindesett 13 år gammel. En Vangen pakke til ca 1000 kr.
Fluebindeutstyret fikk jeg brukt og billig av Egil som drev fiskebutikk i sannidal.

Hadde en forkjærlighet for tørrfluefiske etter brunørret, og laksefisket. Både med agn/sluk og flue.

Husker godt min første fluefangede laks, på selvbindt flue.
Det var en liten nymfekrok ca str 8, som jeg hadde surret noe orange floss på, og smurt på godt med lakk. En enkel sak, og veldig liten.
Husker godt hvor sjokkert jeg var når denne enkle kreasjonen kunne fange laks. Fisken var vel rundt 2-3kg.

14 år gammel treffer jeg det som skulle bli en trofast kompis gjennom alle år, Stian Clemensen.

Vi møttes som jordbærplukkere på en åker i Kragerø. Der plukket vi og delte våre tanker om fisking. Bestemte oss for og tjene penger isammen til vår første Ambassadeur  snelle, det var det de proffe brukte i elva 😉 .
Jeg husker at vi sammen hentet den grå papirkonvolutten som var lønningsposen vår, på kalstad, syklet derreter rett ned til Tor Sport i Kragerø, og kjøpte hver vår Ambassadeur 6000.

Den opplevelsen der sitter plantet i meg ennå, og følelsen av og åpne opp esken til snella, og kikke ned på mitt livs smykke, som jeg hadde jobbet så hardt for. Den er uforglemmelig. Og det er nok det jeg idag ser på som min beste investering.


Hver eneste sommerferie ble brukt i elva. Vi fisket laks og ørret, badet i fossen,
fisket litt igjen, for så og dykke litt etter kroker og bly i elva som andre fiskere hadde satt fast.

I elva møter jeg mange andre, noen som jeg fortsatt har kontakt med, og andre ikke så mye. Det var en uforglemmelig tid.

Jeg var ung, og hadde gått blikk for og finne og se fisken i elva, så kunne tilbringe hele dager i elva, bare glanene etter fisk, for så og tipse de som stod der og fisket. Jeg hadde vel også ett håp om at de skulle dra hjem hvis de fikk seg en laks, slik at jeg kunne fiske litt selv og.
Man følte jo ofte at man var litt til bry hvis det stod flere av «gamlekara» og heiv. Så kom man der med fise utstyret og en stein til søkke. Og var redd for og hive ut feil, for og skremme laksen for de andre.

Hvert år fikk vi mye fisk på både mark, sluk og flue. En god sesong kunne fort være en 20-30 Lakser for min del.
Dette holdt jeg på med hver eneste sommer, og utpå høstene. Og det blei noen dager med skulking. Husker spesielt en gang hvor jeg hadde landet en 7kgs, og helt gira og lykkelig, gav jeg beng i skolen.

Ca 18 år gammel flytter jeg til Skien. Fisker store deler av sensommeren på Skotfoss i Skienselva. Skotfoss fisket kan minne veldig om fisket i kammerfoss, så her hadde jeg stor sukksess og trivdes godt! Skotfoss har gitt meg noen fantastiske opplevelser og dager som aldri glemmes. Ikke minst min personlig beste laks. Både med og uten min kompis Stian ble det mye morro.

I skien ble det noe mindre fluefiske etter laks, med unntak av sideelven Bliva, hvor jeg har tatt flere laks på flue. Her har jeg og fått fin fin brunørret og gjedde.

I Skien treffer jeg min kone, og vi flytter sammen til oslo 2006.

I Oslo, blir jeg introdusert for sjøørretfiske med flue av mine tidligere kolleger der. Jeg prøver og overbevise dem om at tørrflue er den eneste rette religionen, mens de kjører beinhardt på sjøørreten. Med linekurv, intermediate liner, saltvannsfluer osv ser det hele litt fremmed ut for meg, men våger meg med på noen turer. Sverger dog til og bruke tørrfluestanga med flyt snøre, som en slags trass,  i mars var dette om ikke jeg husker feil.
De første turene gav null uttelling. Så etter en liten modningsprosess,  ofret jeg tørrfluesjela mi til kong Neptun, og gikk og kjøpte meg en coastal klump. Tilbrakte derreter mange fisketurer etter sjøørret i osloområdene, med meget langt bedre resultater.
Samtidig var jeg og mye i østmarka med tørt etter brunørreten. Husker spesielt ett knøttlite vann av en pytt, som gav meg en kgs fisk jeg sent glemmer.

2010 bestemmer vi oss for og flytte tilbake til Kragerø, som jeg har vokst opp i. Vi kjøper i 2011 oss ett nydelig lite hus
som vi faller pladask for, og jeg faller for det fine store uthuset som jeg ser for meg som fiskebod.
Jeg tar umiddelbart opp laksefisket igjen når jeg kommer tilbake til Kragerø.

Men Kragerøvassdraget har hatt en stupende trend, da vassdraget ikke reproduserer laks, er det mye feilvandrende laks som kommer innom her, men det også har minket betraktelig.
Det blir mest fiske for kosens skyld.  Ellers er det tørrfluefiske som fortsatt er en stor lidenskap. Jeg  har med meg baggasjen fra oslo med fluefiske etter sjøørreten, men det begrenser seg til noen turer her og der når det ikke er laksefiske eller ørret på menyen. Men det skal snart endre seg!

I Perioden 2011 til 2016 blir mye tid brukt på både laks og ørret, mens interessen for  sjøørret øker veldig.  Særlig er dette samtidig med at Eivind Berulfsen gir ut mange av sine fiskefilmer.
Det blir mye tid foran TV’n med Eivind sine videoer, og den magiske stemningen han skaper i videoene sine, gjør jo at du må komme deg ut og prøve. Jeg hadde aldri idag drevet med sjøørretfiske om det ikke var for hans  fantastiske evne til og formidle gleden ved sjøørretfisket for andre.

Mye inspirasjon til og starte med filmproduksjon får jeg og fra Neteland brødrenes laksefilmer. De har rå musikk, humor og fart. Og skaffer seg ett moderne image, som igjen gjør dem trendy og nyskapende. Samtidig i disse årene øker sjøørret interessen veldig i Kragerø, og det oppstår grupper på sosiale medier osv. Og når man er flere som driver på, blir man jo bare ennå mer inspirert.
Jeg kjøper mitt første GoPro kamera i 2012 og begynner og legge ut mine første videoer på youtube. Jeg har aldri som hensikt og lære bort noe på disse videoene når jeg starter opp, det er en rein stemningsrapport med musikk, refleksjon av mitt fiske, mine valg, mine inntrykk og det jeg opplever. Også redigerer jeg filmene med mye musikk og effekter som jeg har sett Neteland gjøre, bare at kvaliteten er horribel. Men det er disse som inspirerer meg. Så slår det meg: Jeg elsker filmene til Berulfsen. Snakkingen, forberedelsene, det jordnære, det enkle og rene som gjør at du føler du er med på turene hans selv om du sitter i stua di. Samtidig liker jeg Neteland stilen, med musikk som forsterker spenningen og adrenalinet, naturen, humoren. Jeg elsker musikk og bilder i harmoni! Så da tror jeg at jeg selv prøver og plassere meg ett sted midt imellom. Selv om kvaliteten aldri blir spesielt god, så ser jeg for meg at den perfekte fiskefilm ligger ett sted midt imellom Neteland, Eivind Berulfsen, Rolf Nylinder, Og Bård & Lars.