Etter og ha jaktet sølv i sjø og elv på «heltidsbasis» den siste tiden, er det fort gjort og glemme hvor man kommer fra.
Jeg føler meg som en innvandrer som har latt meg integrere alt for godt. Sammen med de smørblide moderne kystfiskerne som er så overpositive at det er til og spy av, noen av de lager til og med film!! 😉
Jeg har glemt holdingene, skepsisen og latterliggjøringen av de som denger med «flue» i sjø.
Utskudd!! Slukfisker! Rustsleiker! «Linekurv??» «Det er en grunn til at det heter FLUE fiske, alt som er under vann er IKKE flue!» Mens jeg lo rått og gosset meg på deres bekostning..
Sjeldsordene hamret til mine kolleger i Oslo, som jo bare prøvde og være behjelpelige og integrere meg best mulig i den urbane Oslo-sjøørretfiskerens landskap.
På trass stilte jeg opp på tur i sjøen. På fornebu skulle jeg innvies. Jeg følte meg som det eneste mennesket bland marsboere, der de valset rundt med linekurv, store sneller og flueliner som SANK??? Det var hardt og stå der og se på, mens jeg følte meg som den enste blandt oss som hadde fått den ekte åpenbaringen.
Med tørrfluestanga og «Telemarkskongen» i enden av snøret, følte jeg at jeg virkelig firte på krava. Selv Telemarkskongen ler man av i tørrfluemiljøet.
Den skolten her, var blitt gjennomsvidd etter en årrekke med indoktrinering av «Bård & Lars på fisketur’s» harselarsj med alt som ikke var tørt.
Men så ble jeg til slutt hekta da, og all ledig tid har jo gått til havets dronning. Untatt er selvfølgelig laksen, den avhengigheten blir man jo aldri kvitt.
Når jeg minst venter det, så spenner kroppen seg på vei til jobb. Fikk se et vak i en liten pytt av ett tjern langs veien, og selv har jeg erfart at bitte små vann ofte kan huse få, men stor fisk. Og tilbakefallet var ett faktum.
Vaklende ut på myra som en nybegynner iført de mest fluoriserende klærne som fins. Altså hjalp det ikke mye med tiger gangen som jeg liret av meg. Fisken bød opp til dans, men spørsmålet var vel heller om jeg var klær for og danse allerede?